klassiskmusikk.com

​

Det er vågalt å sette sin egen musikk opp mot en romantisk komponist som har tålt tidens tann. En fare kan være at ens egen musikk faller i skyggen bak musikken historien allerede har definert som mesterverk. Buene finner alltid en måte å forene de to i en høyere enhet der den historiske og den nye musikken spiller på lag, istedenfor å konkurrere mot hverandre. Et syngende piano, popestetikk, svellende samtidsmusikk og romantisk skjønnsang - en fullsatt sal på Gamle Munch får søndag ettermiddag oppleve Eivind Buenes musikalske kjærlighetsbrev til Franz Schubert. Schubert Lounge er et musikalsk essay som reflekterer rundt musikken til den tyske romantikeren i en moderne kontekst. [...] Stykket er et lappeteppe av uttrykk som i sin helhet fremstår som et solid kunstverk. [...] Buenes tilnærming er unik, da han våger å bruke sin personlighet og skarpe refleksjonsevne til å formidle en musikalsk historie. Dette gjør at hans musikk er egenartet og er en viktig del av samtidsmusikkens fauna.

laagendalsposten.no

​

Vi har alle opplevd det, har jeg en mistanke om. Nå musikken bare fyller opp kroppen og hjertet og sjelen din, og det er som det øker for hvert en- este taktslag. Til slutt mister du nesten pusten i all mektigheten. Det er vondt og godt og nesten litt svimlende når det treffer så godt som Susanna gjør her. Stina Stjern på kassetter og effekter og noen dissonant perfekte mellomspill fra Oslo Sinfonietta får oss heldigvis ned på jorden mellom slagene. Det trengs til tider. Jeg kjente jeg svevde litt mye.

dagsavisen.no

​​

Oslo Sinfonietta er landets fremste samtidsmusikkensemble, og sammen med Susanna skraper de som arkeologer fram nye dimensjoner av skjønnhet og menneskelig råte i Baudelaires verden [...] Det er neppe noen tvil om at Baudelaire jaktet på og fant lidelsens alkymi, «Alchemy Of Suffering», men Susanna jakter heldigvis lyset i denne alkymien, den blendende og skjøre skjønnheten som ligger i det grusomme, makabre og vonde. Sammen med Oslo Sinfonietta og Stina Stjern blir det gull.

disharmoni.no​​

​

En overjordisk vakker konsert.

icareifyoulisten.com

​

The festival opened on Nov. 17 with the UK premiere of Walshe’s PERSONHOOD, which featured her trademark interplay between seriousness and pure humor. The Oslo Sinfonietta continually tested accordionist Andreas Borregaard in a sort of cult-like performance, exploring his body, mind, and the idea of being human in an oversaturated and overstimulating existence. Short spurts of pop star ideologies and hokey classical music anecdotes made it feel as though my world – the addicted-to-TikTok existence, flooded with work emails and Instagram notifications – was represented on the concert stage. It was one of the rare moments where, as an audience member, I felt free. There was no trace of tiredness or boredom; if anything, I wanted more – more push, more pull, more hypnotic dancing to make sense of the world around us.

5against4.com

​

Øyvind Torvund‘s Into the Blue was about as visual as it was possible for a purely aural piece to be. Performed by the Oslo Sinfonietta (who now had very much more to do), conducted by Christian Eggen, the work was suffused with technicolor warmth and a shining filmic gloss. It tapped into archetypes of light music prettiness, avoiding kitsch in favour of something more elusively referential. Its soundworld was messy but intoxicating, broken up with halting and chatty pointillist figurations, or blurred as if captured through a haze, and at one point apparently coming off the rails completely. Yet the lack of directness only made what lay beneath seem more and more transparent, conjuring up a balmy, dreamy form of glamour that Torvund only allowed to properly expand towards the end, coloured by swooping synth glisses amid the restrained florid heat of the ensemble. It was genuinely lovely to experience such a quiet homage – even a paean – to extant music that, though often askew, avoided all hints of postmodern sarcasm and irony.

rimasebatidas.pt

​

Et stykke med maksimal intensitet og enorm originalitet som lyktes i sin kryssing av orkestral kompleksitet med spenningen fra black metal.

ruchmuzyczny.pl

​

Bernhard Ganders Epogdoon trekker på en smart måte ut black metal-elementer – mørk, tett lyd, markante rytmer, skarpe riff – og ordner dem i en form som fører mot en kulminasjon. Bare av og til høres stilistiske brudd i de atonale strykepassasjene fra en annen, ny musikalsk orden.

seismograf.org

​

Vildt imponerende var også Rebecca Saunders’ konstant ulmende Skull hvis mørke afgrund blev tegnet op af pulserende Korg-synthbas, men ellers fik liv af Oslo Sinfoniettas ubegribeligt præcise gengivelse af en akkurat tilbageholdt apokalypse. I glimt anedes et dyrisk kaos af overblæst messing, pauker og strygere i dødskamp, men værkets uhyggelige styrke var netop, at vildskaben aldrig slap helt løs, men blev holdt i snor som et frådende uhyre.

aftenposten.no

​

Musikalsk er denne versjonen av «Oresteïa» strålende i alle ledd. Dirigent Christian Eggen får frem store klangvariasjoner i Xenakis’ tidvis ugjennomtrengelige lydlandskaper. Det er også flere strålende enkeltprestasjoner av instrumentalistene fra Oslo Sinfonietta, spesielt slagverkssolistene Håkon Mørch

Stene og Kjell Tore Innervik. De spiller begge ekstremt kompleks musikk med sikker virtuositet. [...]Med så strålende utøvere som her, er årets ultimaåpning en musikkopplevelse av de sjeldne.

klassiskmusikk.com

​

Det hyles og bråkes, og vi overveldes av dissonanser og rumlende perkusjon. Men det føles aldri for mye. Det er alltid balansert. Selv den mest ekstreme lyd fyller en dramatisk rolle. Det Norske Solistkor og Solistkoret Ung bærer forestillingen på en overbevisende måte sammen med Oslo Sinfonietta. Christian Eggen gjør jo mye bra sånn generelt, men her viser han virkelig hva han kan best – å lede topptrimmede utøvere i et av modernismens store mesterverk. Det er også Eggen som står for regien på kor, orkester, solister og sangere, og den er perfekt ned til minste detalj. [...] en storslått åpningskonsert, med fantastiske musikalske prestasjoner og ypperlig regi.

5against4.com

​

[I]’m not sure I’ve ever experienced a work that so completely managed to sound equally as if it could date from antiquity or have been composed last week. Accompanied by a dazzling light display  across the inner walls of the Town Hall, it provoked a profound sense of culture shock,being confronted by music that sidestepped traditions of storytelling and word painting and tapped straight into heartfelt emotional communication. It felt as raw as music could possibly get. [...] Here was optimism and catharsis at their most shatteringly authentic.

seismograf.org

​

[...]her gik det kæmpe ensemble all in. I det overdådige rum fremstod musikken ultramoderne og ældgammel på samme tid. Hvilket kun blev forstærket af det lys, der aktiverede rådhusets mønstrede vægge, så man fik fornemmelsen af at befinde sig på et blinkende slot. [...] Der var tung percussion, indestængt falset, hårde messingblæsere og udråb fra et kor med over 30 sangere og masser af børn som performere. Musikken var hård, kantet og fyldt med kortslutninger – brud snarere end sammenbindinger. Men hvilken poesi i det brutale flow! [...] grandios, ekstatisk [...]

Icelandic daily Fréttablaðið​

​

Oslo Sinfonietta played and Kåre Nordstoga performed on the organ. Everything about their performance was exact and disciplined, but also intimate and riveting. The flow in the music was palpable and its undercurrents easily sensed. This was a fantastic concert. […] A powerful musical language, an amazing performance.

aftenposten.no

​

Oslo Sinfonietta spiller med stor klangrikdom og presisjon og gir sangerne et musikalsk spennende bakteppe.

journalofmusic.com

​

Combining elements of music theatre, multimedia, dance choreography and new music, it is impossible to fully describe the multiple layers the piece operated on or pick apart the density of its critique of the impoverished nature of so much contemporary culture. Nevertheless, it certainly demonstrated what Walshe is capable of with performers who are willing to devote themselves fully to the realisation of her vision.

scenekunst.no

​

Personhood skapar refleksjon i forhold til den digitale vera vi lev i. [...] Verket set i gang tankeprosessar som er vesentlige i dagens digitale samfunn. [...]Med sin korte levetid på cirka 60 minuttar er Personhood ei oppsetjing med mange urovekkande kjensler og tankar.